Skolen skal ikke bare gi elevene tilgang til teknologi, men legge til rette for at de utvikler kompetanse til å bruke digitale ressurser på trygge, kritiske og faglig meningsfulle måter.
Nettopp derfor er funnene fra ICILS 2023 viktige. Til tross for høy tilgang til digitale verktøy viser undersøkelsen at elevenes digitale kompetanse har gått ned siden 2013, og at mange elever fortsatt ikke har et tilstrekkelig nivå.
Noen sentrale tall
- 40 % av norske elever på 9. trinn ligger på nivå 1 eller under i digital kompetanse.
- 34 % ligger på nivå 1 eller under i algoritmisk tenkning.
- Norge presterer over internasjonalt gjennomsnitt, men bare 4 av 34 land presterer signifikant bedre.
- I Norge deltok 4 436 elever, 1 366 lærere og 153 skoler.
- Andelen lærere som samarbeider om teknologibaserte undervisningsopplegg økte med 32 prosentpoeng fra 2013 til 2023.
Tallene er hentet fra Utdanningsdirektoratets oppsummering av ICILS 2023. Norge deltok i 2013 og 2023, men ikke i 2018, så sammenligninger over tid må leses i lys av det. Kilde hos Udir.
Hva må være på plass dersom digital transformasjon skal styrke elevenes grunnleggende digitale ferdigheter?
Dette spørsmålet står sentralt i min nylig publiserte artikkel om IKT-koordinatoren som medierende aktør i utviklingen av profesjonsfaglig digital kompetanse i skolen. Der viser jeg at varig digital utvikling ikke først og fremst handler om teknologi, og heller ikke om den enkelte lærerens innsats. Den handler om hvordan skolen organiserer utviklingsarbeidet sitt over tid.
Fra enkeltinitiativ til varig praksis
Problemstillingen er sentral i LeadDig, der vi undersøker hvordan skoler kan utvikle profesjonsfaglig digital kompetanse gjennom kollektive prosesser, organisatorisk støtte og pedagogisk utviklingsarbeid.
For meg henger dette tett sammen med erfaringene fra DigSkole, der jeg har fulgt utviklingsarbeid siden 2021. Samtidig er det viktig å skille prosjektene: LeadDig og DigSkole er ulike satsinger, med ulike deltakere og ulike organisatoriske rammer. Rollen min på tvers av begge kontekster gir et særskilt grunnlag for å analysere likheter og forskjeller i hvordan varig utviklingsarbeid faktisk etableres.
Hovedpoenget mitt er at varig digital transformasjon ikke skapes av teknologi alene, men av hvordan skolen organiserer læring over tid: med tydelig ledelsesforankring, felles språk for kvalitet og systematisk utprøving i klasserommet.
I praksis betyr det at skolen må utvikle både profesjonsfellesskapet og organisasjonen samtidig. Lærere trenger tid og arenaer for samarbeid, ledelsen må prioritere oppfølging, og lokale mål må knyttes til elevenes læring i fagene. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan digital utvikling kan settes i gang, men hva som skal til for at den blir en varig del av skolens praksis.