Diskursanalyse av kulturskolen rammeplan

Skjermbilde 2017-10-24 08.43.55

I overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn har ulike utdanningsinstitusjoner fra barnehage til høyrer utdanning fått en sentral plass i den politiske debatten. Utdanningens sentrale plass i kunnskapssamfunnet har gitt et vedvarende press for mer styring, kontroll og utvikling av sektoren. Noes om gir seg utslag i at reformer ikke lengre er en unntakstilstand, men heller standarden. Reformene er krevende og omfattende og gjennomgripende for innhold, form og organisering av fag (Merethe & Tom Are, 2015, s. 397). Grunnskolen er den utdanningsinstitusjonen som får størst spalteplass og størst fokus i den politiske debatten sammen med lærerutdanningen, men i de siste tiårene er også fokus på andre utdanningsinstitusjoner blitt satt på agendaen. Også kulturskolefeltet har i den senere arbeidet med en stor reform som omfatter rammeplan og implementering av denne. Den nye rammeplanen er utarbeidet på bestilling av Norsk kulturskoleråds landsmøte 2012.

Reformer og endringsprosesser er spennende som forskningsobjekt da det handler om forestillinger om fremtid og fortid, om politisk ideologi og virkemiddelbruk, om makt og pedagogiske valg. Reformer og endringer nedfelt i rammeplan for kulturskole bærer med seg undersøkelser av kunstfag og kunstfaglig utvikling, forståelse av kulturskolens samfunnsmandat og synet på kulturskolens ulike aktører. I denne artikkelen gjør jeg en diskursorientert lesning av kulturskolen rammeplan for å besvare følgende problemstilling:

Hvilke konsepter om kvalitet og kunstnerisk kvalitet kommer til syne i rammeplan for kulturskolen generelle del og fagplan for visuelle kunstfag?

Det er diskursene om kvalitet og kunstnerisk kvalitet som undersøkes, altså forståelser om disse to begrepene slik dette konstrueres språklig, og ikke kvalitet og kunstnerisk kvalitet som sådan.