Barns rett til å kunne kommunisere ved hjelp av digital teknologi!

– en naturlig del av vårt sosio-historiske danningsprosjekt

Problemet med debatten om digital teknologi i tidlig barndom, er at den stort sett handler om tidsbruk, og om vi skal bruke digital teknologi heller enn innholdet, og hva vi bruker teknologien til. En smokk slik den opptrer i sin virkelige form er mer sanselig enn et todimensjonalt bilde av smokken, samtidig som det å ta et bilde av smokken kan vise barn at bilder fungere som representasjoner for virkeligheten. Slik blir et digitalt bilde en språklig fremstilling av smokken. Digital teknologi bør være en del av barnehagens pedagogiske praksis samtidig som at barn bør bruker naturen, lekeplasser og idrettsanlegg. Vi må la barn bli kjent med den teknologien som resten av samfunnet bruker i meningsytring og meningskommunikasjon. Vi må bort fra teknologi som mål i seg selv og over til å diskutere det pedagogiske innholdet hvor teknologien er ressurs for barns læring og lek.

I en digital tidsalder er kunnskap om og ferdigheter i bruk av digitale teknologi en sentral del av danningsprosessen. Danning handler om hvordan vi som mennesker formes i møte med verden, samfunnet og oss selv. Det blir derfor viktig å trekke frem danningsbegrepet når vi snakker om barn og digital teknologi, fordi kjernen og sentreringen i danningsbegrepet ligger på selvaktivering og selvbestemmelse. Et menneskes danning har å gjøre med enkeltindividets forutsetninger for å leve et rikt og meningsfylt liv i den sosiale og kulturelle epoken dette mennesket lever i. Selvdanning er forbundet med begreper som: selvbestemmelse, frihet, frigjøring, autonomi, myndighet, fornuft og selvaktivering. Gjennom disse begrepene handler barnets danning om dets evne til fornuftig selvbestemmelse, som forutsetter eller inneholder frigjøring fra det fremmedbestemte. Selvdanning handler om evne til autonomi, til fri selvstendig tenking og til fritt å treffe selvstendige moralske avgjørelser. Danning betyr blant annet at en forholder seg til, og problematiserer samfunnet som en totalitet, ikke bare utvalgte deler av det. Hvis barn skal gis mulighet til å ikke bare opptre som passive konsumenter av et samfunns medieprodukter, må de også gis mulighet til å kunne å forstå hvordan disse medieproduktene blir produsert.

Eli Skjeseth skriver at pedagoger plikter å tenke dypere om barn og unges vilkår enn Apple gjør. Det er nettopp dette som er poenget, pedagogen i barnehagen kan ikke overlate til Apple å tilrettelegge for at barn blir selvstendige, kritiske og autonome teknologibrukere. Rett og slett fordi målet til Apple er av en helt annen karakter enn målet til en pedagog i barnehagen. Det blir derfor opp til pedagogen i barnehagen å tilrettelegge for barns mulighet til å fungere som selvstendige mennesker i møte med en teknologi som griper stadig sterkere inn i våre liv. Både her og nå, og som fremtidige selvstendige og aktive deltagere i et demokratisk samfunn. Kunnskap om hvordan barnehagen kan inkludere bruk av digitale teknologi i sin pedagogiske praksis er av stor betydning for at barnehagen skal kunne endre seg i takt med samfunnet forøvrig. Dette er grunnen til at pedagoger og forskere nasjonalt og internasjonalt, forsøker å vinne kunnskap om når og hvordan teknologien kan fungere som resurser for barnehagens pedagogiske praksis.

Så hvordan gi barnehagebarn mulighet til å kunne uttrykke seg og kommunisere rundt og ved hjelp av digital teknologi? Og hvordan legge til rette for digital danning?

Vi har et rikt tegnlandskap til rådighet når vi kommuniserer ved hjelp av digital teknologi. Elementer som lyd, bilde, farge, ord, former settes sammen for å representere og kommunisere mening i hva som karakteriseres som multimodale uttrykk. Barn er storkonsumenter av digitale multimodale medieuttrykk gjennom TV, iPad og PC-skjerm. Når barn ser barne-TV, spiller spill på PlayStation og iPad, konstruerer og avkoder de mening i møte med en mediekultur. Mitt anliggende i denne sammenhengen blir et demokratisk perspektiv, med utgangpunkt i barnets rett til å ytre seg i det samme landskapet som det får presentert ytringer. Å skape og oppleve kulturelle uttrykk er en dialogisk prosess hvor det ene uttrykket er et svar på et annet. Gjennom at det legges til rette for at barn kan skape multimodale medieuttrykk, som en liten film av en humle på et nettbrett, skapes et rom for dialog og refleksjon om og i verden. Sammen med pedagogen kan barn samhandle og samtale om fenomener som opptrer rundt dem. De skaper mening i møte med humlas dans på iPaden. Men det stopper ikke med den dialogen som skjer mellom de som skaper medieproduktene. Barna settes også i dialog med de som betrakter uttrykkene når de foreligger som ferdige medieprodukter. Barnas sanselig estetiske erfaring med verden skjer både i det å skape og når de etterpå kan betrakter det som er skapt sammen med et ”publikum”. På denne måten blir de ferdige medieproduktene kulturelle artefakter skapt av barn, kommunisert og distribuert mellom barn.

Barn er del av ulike sosiale og situasjonsavhengige kontekster som legger til rette for deres estetiske erfaringer og kognitive konstruksjoner. Erfaringer barn gjør skjer innenfor ulike fellesskap, hvor det kommuniseres og skapes mening med ulike språklige systemer. Når barnet selv gis mulighet til å uttrykke seg ved hjelp av teknologi er dette en del av en poetisk dialog. Den estetiske erfaringen skjer da i en kulturell kontekst hvor det kulturelle blir en del av erfaringen. Den multimodale kommunikasjonen ved bruk av digital teknologi fungerer som en del av barns digitale danning. Gjennom møtet med egne uttrykk, får barnet en selvbevissthet som styrker troen på egne evner og evne til å mestre. Barnet møter seg selv i det skapte. Å legge til rette for aktive og kreative barn som kan skape digitale medieprodukter, handler om å tenke helhetlig om barns (digitale) danning, om å ta den sosiohistoriske epoken barna vokser opp som en del av på alvor.