Klar for disputas den 11. april

Nå skal jeg disputere og offentlig  forsvare avhandlingen «Digital dannelse i barnehagen»

Studiens overordnede hensikten har vært å bidra med økt forståelse for barnehagebarns digitale dannelse. Fokus for interessen er barns meningsskaping i deres produksjon av digitale og multimodale medieprodukter med utgangpunkt i møte med kunst. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva som skjer når barnehagebarn og pedagoger skaper multimodale fortellinger sammen og hvordan dette kan legge til rette for interaktive og meningsskapende prosesser i barnehagens pedagogiske praksis. Med denne avhandlingen ønsker jeg å bidra med kunnskap om hvordan barnehagen kan legge til rette for barns digitale dannelse, gjennom å beskrive, analysere og drøfte barns og pedagogers interaksjon og meningsskaping når de skaper digitale kulturuttrykk sammen.

Barn som vokser opp i dag møter digital teknologi tidlig og teknologien blir fort en naturlig del av deres verden. Mange har erfaring med digital teknologi i barnehagealder men ikke alle. Det er store forskjeller i tilgjengelighet til digital teknologi, medieerfaring og digital kompetanse som barn i barnehagealder får hjemme. Dette kan føre til digitale skiller, noe som kan få konsekvenser for den pedagogiske praksisen i barnehagen. Dette gjør at vi trenger kunnskap knyttet til barns bruk av digital teknologi i pedagogisk praksis.

Studien er posisjonert i en kvalitativ forskningstradisjon med et sosialkonstruktivistisk syn på sosial virkelighet, sannhet og kunnskap. Jeg legger derfor til grunn at sosiale fenomener ikke kan tas for gitte, er konstante eller nødvendigvis funksjonelle. De er snarere formet og omformet gjennom aktive fortolkninger som fester seg når mennesker samhandler. Mitt epistemologiske utgangspunkt for å studere og artikulere viten gjennom denne avhandlingen er hermeneutisk. I en veksling mellom forforståelse og forståelse studeres empiri og teori i dialogisk søken etter viten og kunnskap. I analyse av det empiriske materialet tar jeg utgangspunkt i en hermeneutisk bevegelse hvor jeg gradvis fordyper tolkningen fra en feltnær deskriptiv forståelse gjennom en teorimettet fremstilling til en kritisk tolkning i lys av et dannelsesteoretisk perspektiv. Teorier som er benyttet i avhandlingen er sosiokulturell teori, design for læring, multimodal teori og teori om kategorial dannelse.

I denne avhandlingen er kvalitative, fortolkende forskningsmetoder brukt. Studien er gjennomført som et formativt forskningsprosjekt med etnografisk tilnærming til empirigenereringen. Studien har få forskningsdeltagere i form av en forskningsbarnehage med noen utvalgte barnehagebarn og det pedagogiske personalet som arbeider på deres avdeling. Forskningsdeltagernes meningsskaping i arbeid med multimodale fortellinger i tre prosjekter utført i barnehagen, danner grunnlaget for empirigenereringen til tre delstudier. Innsamlings metodene som er brukt er feltnotater, videoobservasjon, refleksjonssamtaler og barnas multimodale medieuttrykk.

Det viktigste funnene er prosjektenes fem hovedmomenter, (1) forberedelse, (2) kunstmøte, (3) dreiebok, (4) redigering og (5) re-presentasjon. I alle disse hovedmomentene skaper barn mening i møte med ulikt materie. Det er en situert meningsskaping som danner grunnlaget for barns kategoriale dannelse. Kategoriene, det barna skaper mening gjennom, fungerer som bindeledd mellom individet og verden. Den situerte meningsskapingen legger til rette for at ”verden åpnes opp for barnet” og ”barnet åpnes for verden”. En slik dobbel åpningen legger til rette for kategorial digital dannelse, hvor de pedagogiske refleksjonene vil handle om Hvordan legge til rette for at barnet kan utvikle kategorier som setter det i stand til å erfare verden og handle i den.

Den pedagogiske utfordringen som ligger i å ta i bruk digital teknologi på en slik måte at det kan ha betydning for barns digitale dannelse er stor. Det finnes mange måter å gjøre dette på, men i denne sammenhengen ønsker jeg for det første å løfte frem den multimodale tilnærmingen til kunnskapsrepresentasjon med en anerkjennelse av ulike språklige representasjoner av kunnskap. Ikke bare i kunstfagene, men i alle former for kunnskaps-re-presentasjoner. For det andre ønsker jeg å løfte frem kunstfagene med kunstpedagogikken som en sentral inngang til bruk av teknologi i pedagogisk praksis. Her handler det både om persepsjon og produksjon av medieprodukter. Når barna skaper digitale medieprodukter selv får de erfaring med digital teknologi som en naturlig del av den skapende prosessen.  Gjennom å løfte frem kunstpedagogikken og dens fokus på estetisk erfaring, åpnes det opp for en pedagogisk praksis hvor ulike lag av erfaring knyttes til teknologien som verktøy og ikke som mål i seg selv. For det tredje ønsker jeg å løfte frem viktigheten av pedagogens tilstedeværelse i barns interaksjon med digital teknologi. Når barn og pedagoger skaper kulturuttrykk sammen oppstår et rom for refleksjon og meningsskaping knyttet til form, innhold, teknikk og teknologi.